perfekt er ikke en tilstand -det er et mål

Jeg gidder ikke skrive mer på oppgaven som kan avgjøre min akademiske fremtid, derfor velsigner jeg dere med et nytt innlegg om mitt fascinerende studentliv. 

For noen dager tilbake var jeg på en forelesning med en dame altfor utdannet for sitt eget beste. Som en hvilken som helst akademiker med respekt for seg selv, presenterte hun sin "viktige" og "vanskelige" utdannelse for oss før hun startet forelesningen. Hun hadde noen doktorgrader og flere mastergrader i ting jeg knapt hadde hørt om, dere vet sånn; "utviklingen-av-risproduksjon-i -Taiwan-og-betydningen-av-dette-for-skjærfmarkedsføringen-i-Sørøstasia". Denne damen virket for meg der og da perfekt. Hun framstod som smart og reflektert, hun var også velkledd og ganske pen. Damen minnet meg på min besettelse om å være perfekt. Jeg har lenge prøvd å gjøre meg selv perfekt og kontrollert på alle mulige måter. Det å strebe etter perfeksjon/vellykkethet er et problem jenter i det tjueførste århundre sliter med. Man skal ha alt og være alt. Men etter en god refleksjonsrunde med meg selv, kom jeg fram til at "perfekte" mennesker er som oftest de som holder kjeft i middagsselskaper, og drikker seg fullest på fest (de kan ikke drite seg ut i edru tilstand). Perfekte mennesker er også de kjipeste på konsert. Jeg vet ikke hvordan det å være perfekt er, men de menneskene jeg anser som perfekte, er også de dølleste. Kan tenke meg at det er ganske nedsig å være perfekt. 

*Ordet perfekt er brukt løst, og etter min egen defininsjon*

Gult og lystig som meg

I samme slengen klistrer jeg på noen bilder av kåken min:

Stabburet jeg sover i 

Plante har jeg også fått, er ikke det mysigt?